«1917»-filmanmeldelse: Sam Mendes lager sin «Dunkirk»
Funksjoner
Sam Mendes sitt intime epos fra første verdenskrig 1917 er en one-shot teknisk vidunder og en sen oppføring for å dominere Oscar tekniske kategorier.
Det lange enkeltbildet i Hollywood er ikke lenger en nyhet, men på en eller annen måte med Sam Mendes’ 1917 , får han det til å føles nytt igjen. Det er ikke lenger «hvordan» til et vedvarende langskudd som følger karakterer og tilsynelatende umulig handling, men snarere «hvorfor». Her blir seerne kastet inn i støvlene til en loddemetall på et enestående oppdrag bak fiendens linjer.
Skjønt sammenligninger med Dunkirk er mest sannsynlig, når det gjelder å bli transportert inn i en visceral opplevelse, 1917 trekker faktisk en nærmere parallell til Alfonso Cuarons Tyngdekraften . Den er ment å gi et førstepersonsperspektiv på en karakter – i dette tilfellet den unge britiske soldaten underkorporal Schofield (George MacKay) – som tåler en farefull reise, og deler den samme sensoriske overbelastningen.
Men med dette 1917 vipper nesten inn i videospill-territorium. Siden plottet er begrenset, og du følger en enkelt hovedperson på en opprivende tur fra punkt A til punkt B, føles det som et oppdrag ut av noe sånt som Plikten kaller . Det føles til og med komplett med sideoppdrag og NPC-er som hovedpersonen vår opplever som små refrenger fra hovedoppdraget.
Sette plotting av 1917 i så enkle termer reduserer imidlertid det desidert imponerende tekniske arbeidet som vises. Forvent at denne filmen vil rydde opp i de tekniske prisene under Oscar-utdelingen, inkludert lydmiksing, redigering, produksjonsdesign, partitur og kinematografi. Spesielt de to sistnevnte peker seg ut som årets aller beste.
Partituret fra Thomas Newman er både henrivende og gripende, og fanger både eksplosive og høytidelige øyeblikk. Og mesterkinematograf Roger Deakins er på vei til en annen Oscar med sitt forbløffende kameraarbeid, og fanger på en eller annen måte vakre landskap over en herjet slagmark.
Mens Christopher Nolans Dunkirk fikk krig til å føles som en uklarhet av ikke-synkron tid, en uendelig tilbakemeldingssløyfe av angst, spenning og redsel, Sam Mendes’ 1917 leker med tiden på en annen måte. Her går tiden lineært og smertefullt.
Det haster med sanntids enkeltskuddsstrukturen, vel vitende om at to timers kjøretid kommer til å være et langt trekk fremover, med knapt et øyeblikk å puste. Selv om, når du kommer til slutten av visekorporal Schofields oppdrag, åpenbarer en gripende, elliptisk struktur til filmen seg selv, og den er nesten overveldende i sine implikasjoner.
For en film med slike tekniske dyktighet som vises, er det en velsignelse at karakteriseringen ikke spares på og uten tvil er enda mer konkretisert enn i Dunkirk . Som Schofield bærer George MacKay vekten av 1917 på skuldrene hans. Mangel på kontekst til det han og partneren hans på oppdraget, førstekorporal Blake (Dean-Charles Chapman), har i oppgave å gjøre, betyr at publikum må skaffe seg det de lærer av karakterenes følelser og interaksjoner.
MacKay og en rollebesetning av birolleskuespillere, inkludert Colin Firth, Benedict Cumberbatch og Richard Madsen, bidrar alle til fremdrift til saksgangen. Oppdraget i sentrum av historien, det å levere en avgjørende melding i hjertet av fiendens territorium for å stoppe et angrep som ville redde 1600 liv, føles både ekstremt personlig og høy innsats.
En praktfull sekvens, blant mange som er verdt å påpeke, er også omtalt i traileren, når Schofield løper front mot kamera og unngår en slagmark som flommer over av farende soldater og uforutsigbare eksplosjoner. Det er et mesterverk av kunstneriske visuelle effekter, noe Disney tror det stadig trekker ut når det ikke er det. Det er høydepunktsøyeblikk som disse spredt utover 1917 som gjør det verdt å oppsøke på størst mulig skjerm.
‘1917’ er nå på kino
Poengsummen vår